- Jeg ville leke litt med kjønn og forventninger. Se hvor hysterisk jeg kunne lage bunaden før folk reagerte, sier Lars Korff Lofthus.
Kunstprosjektet ble født i forbindelse med Hardanger musikkfest i 2017, og besto av de faktiske plaggene, en perfomance-del og en fotoserie.
- De inviterer en billedkunstner til festivalen hvert år. Jeg ville lage en ting som blandet seg inn i festivalen som et slags virus. Det ble også en lek med om deltakerne fra utlandet og Østlandet skjønte om det var tullebunad. Jeg ville se hva man kan slippe unna med, sier han.
Siden har det levd sitt eget liv, og ble sist vist på åpningen av Nasjonalmuseet i fjor. Bildene vekker stadig oppsikt, men kunstneren ser at debatten har endret seg de siste åra. Nå føler han at han har vært med inn i en samtale som er overalt - om kjønn, identitet og hva som er greit å gjøre med bunaden.
- Jeg trodde jeg «gønnet på». I dag ville jeg nok dratt det lenger. Det handlet mye om kjønn og utenforskap, om uttrykkene som avviker litt fra normen. Jeg ser i dag at de har blitt veldig pene og kule, og kanskje mistet litt sprengkraft.
Ikke et «fuck you»
Han har ikke fått noe rasende bunadspoliti på nakken som følge av bildene.
- Men det er også gjort med kjærlighet. Det er ikke ironi eller et «fuck you». Det er noe vakkert i håndverket og tradisjonen, og noe vi ikke forstår lenger, sier han.
Tar 17. mai-grep
Lofthus utdyper:
- Bunad og 17. mai er kjemperart. Det er som en flashmob. Plutselig kommer det en dag der vi alle er enige om at vi skal ha på crazy klær. Ta mannen for eksempel. I herrebutikken er det ikke de samme fargene og printene som for damene. Det er kakibukse og en brun skjorte. Men på 17. mai skal vi alle ha voldsomme klær med mye bling og shiny greier uten at vi reflekterer over det. Alle ser flott ut i bunad, men man kan se flott ut hver dag om man vil.
Derfor ville han også ta for seg herrebunaden i kunstprosjektet.
- Et opprør
Lofthus sitter nå i en kuratorgruppe for en utstilling som skal turnere landet rundt de kommende åra, i regi av Nasjonalmuseet. I utstillingen «Skakke folkedrakter» bidrar seks samtidskunstnere. Utstillingen åpner i Valdres 17. juni.
«Resultatet er en hyllest og et opprør – en utstilling om drakter som er langt fra en draktutstilling. En utstilling der drakter ikke først og fremst er drakter, men symbol og ideer som former vår tid, vår selvforståelse, våre relasjoner til andre og vår historie», står det om prosjektet hos Nasjonalmuseet.
Nye værvinnere melder seg
- De drar det veldig langt. Det er ekstremt heftig og mer problematisert rundt kropp, kjønn og symboler. Det som jeg følte meg fram til i 2017, er nå allerede nokså rent, pent og safe i forhold til de sterke uttrykkene i den kommende utstillingen.
Samtidig som han har jobbet med «Skakke folkedrakter», har han reist rundt i landet og lært om norske bunader og samiske kofter. Dermed har Lofthus merket en endring i seg selv.
- Jeg begynner å bli kjip og konservativ. Nå kan jeg mer og ser historien og kunnskapen bak. Så hver vår, når noen kommer med den festlige ideen om bunadsskjorte i fargerikt print, merker jeg at jeg kan bli han sure og kjipe. Da tenker jeg at «det går ikke an», ler han.
Derfor har Oslo forbud
- Et gode
Han påpeker at det er mye man kan tenke på når det gjelder bunaden. Om identitet, norsk tradisjon, utenforskap, hva den representerer og hvordan den bør brukes.
- Det som skal være et samlende symbol kan bli et splittende symbol. Et hierarki. Jeg kjenner nordmenn med utenlandsk opprinnelse, som en dag i året føler seg ekstra utenfor, sier han.
Han påpeker også at bunaden blir brukt som et symbol i demonstrasjoner - som et trumfkort.
- Det har skjedd mer enn man tenker over. Vi skjermer oss fra bondesamfunnet, men det er fremdeles noe veldig norsk som man ikke får tenkt helt ferdig rundt. Alle føler så mye rundt det, men kan så lite om det, påpeker han.
Lofthus legger til:
- Jeg vil ikke konkludere, men kanskje er det et gode at bunaden blir så raus at mange vil bruke den.
